Professor Kim…

En rar utvikling  i det siste. Jeg er  ofte brautende stolt av at jeg SÅVIDT kom meg gjennom 9-årig grunnskole. Jeg liker å dytte det opp i fjeset på folk, og le av dem. F.eks  kalle kidz som går på videregående for “Jævla akademikere”. Moromoro…

Men… Plutselig, på røde rappen, kom det tre forespørsler om å være med å utdanne folk med høyere utdanning enn meg. Først et lite tegneseriekurs for to klasser på Langhaugen videregående, noe som var relativt i tråd med ting jeg har gjort før på f.eks Tegneloftet. Og det var studenter fra Tegneloftet der. Jeg har vært såvidt innom videregående før, men er ikke vant til såpass store klasser. Jeg pleier å planlegge undervisningen min litt som om det var et stand-up show, med en blanding av improvisert info og planlagte vitser og/eller omvendt. Dette er selvsagt litt farlig med elever som ikke helt har skjønt at de er der frivillig. Men etterhvert fikk jeg selv de mest alvorlige elevene til å humre litt, og jeg tror folk fikk noe ut av det. Og undervisningsplanen min var såpass tålelig OK at jeg kan bruke den som utgangspunkt framover.

Men… Videregående hadde jeg vært innom før. Mer spesielt var det at jeg ble invitert til å snakke på Læringsenteret til Høyskolen i Oslo og Akershus, og på Fagkritisk dag på Universitetet i Bergen. Innen en uke av hverandre.

HiOAlsb, som de kaller seg, har lagt foredraget mitt ut som videopodcast:

Lunsjpåfyll KimHolm 2 (1) from Medieseksjonen on Vimeo.

Igjen, noen planlagte vitser her og der, men ellers kanskje litt for ustrukturert. Jeg pleier å enten snakke om teori mens jeg viser bilder, eller når jeg har serieundervisning å tegne eksempler mens jeg snakker om “praktiske” måter å lage serier på. Men denne gangen ville jeg prøve noe nytt: å tegne mens jeg snakket mer eller mindre om teori.
Temaene for foredraget var nok litt vel vide, med Creative Commons, serieskapershverdag, bipolaritet, og tegneseriemarkedet i Norge som hovedpunkter jeg måtte innom. Og, mens man snakker om bipolaritet, så var vel humøret mitt såpass i den polare skala at det var ekstra vanskelig for meg å skulle improvisere meg gjennom hovedpoengene jeg hadde planlagt. Men jeg tror det er noen gullkorn her og der, og selvom jeg synes det er ufattelig pinlig å se meg selv snakke usammenhengende så skal jeg nok studere filmen litt og prøve å få samlet noen av hovedpunktene til et par mer fokuserte foredrag. F.eks vil det å snakke om frie rettigheter og Creative Commons utifra hva som er best for kunsten selv være noe som kan være interessant for mange og som kan godt understøttes av tegninger istedet for teori. Vekk fra lovtekst, og fram til et mer personlig standpunkt. Og… grumling om usammenhengethet meg her og der… jeg kom faktisk til en konklusjon selvom jeg ikke var innom halvparten av poengene jeg hadde planlagt.

På Universitetet i Bergen skulle jeg “bare” snakke ett tema, hvorfor tegneserier bør være tyngre literatur enn “tung literatur”. Dessverre finnes ingen podcast av dette. Men selvom jeg var omtrent like polar som uken før, så var foredraget strammere og bedre planlagt og jeg tror jeg fikk lagt fram noen gode argumenter for at man visuelle uttrykk bør likestilles med om ikke foretrekkes foran, tradisjonell ren tekst. For meg har det alltid føltes unaturlig at tekst ble separert vekk fra bilde, og alltid ment denne separasjonen kom av økonomiske grunner, ikke praktiske. Men nå er smilefjes på vei inn i språket, og vi kan se fram mot en lysere og mer visuell framtid.
Ellers funderte jeg litt på hva en tegneserie er, og noen nye konklusjoner om hvordan man leser tegneserier. Noe av det viktigste jeg har forstått de siste årene er at man ikke leser tegneserier fra venstre til høyre, lineært, men rundt i sirkler som en slags meningsbærende refleksjonsflate å hvile øynene på.
Selvom foredraget var strammere, så oppdaget jeg halveis uti foredraget at jeg var langt mindre enn halveis gjennom poengene mine. Men jeg kom meg i mål med en liten sprint, og billedmaterielet jeg la klar er et greit utgangspunkt for videre snakk. Og folk virket fornøyd.

Uansett… poenget mitt er… Det siste året har jeg vurdert mer og mer om jeg har lyst til å fortsette å holde kurs, foredrag, og undervisning. Det er rett og slett slitsomt for min psyke, og jeg har følt at jeg har fått mindre og mindre ut av det. Men disse tre opplevelsene har tent gnisten i meg igjen, og jeg føler en ny trang til å snakke, snakke, snakke. Det kommer nok til å kreve mer planlegging, strammere rammer å improvisere mellom, og at jeg nok må lage noen faster “pakker” med temaer istedet for å snakke om alt som folk ber meg om. Vi får se. Men uansett… Hvis du har et sted jeg kan snakke, kommer jeg gjerne og snakker. Snikksnakk.

Kim ut.

Comments

comments

13 March, 2013

Author: DenUngeHerrHolm

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *