Hvordan kopiretten ødelegger kunsten.

Etter jeg kom ut av skapet med mitt hat av kopiretten har mine seriekolleger i det ganske land stort sett sagt 1 ting til meg: “Kim… Jeg aner ikke hva du snakker om”. Etter å blitt utspurt av mine medgjester på Krusedull Tegneseriefestival i Harstad, noe som blant annet resulterte i Torbjørn Liens flatterende bloggpost om hans syn på kunst og serier, er tiden nå inne for å prøve å forklare hva jeg snakker om.

Jeg skal ikke inn på hva som er kommersielt og hva som er kunst, så hver gang jeg bruker ordet “kunstner”, les det gjerne som engelske “artist”.

Jeg skal prøve å gjøre argumentene mine så lette som mulig, i ordnede deler. Men jeg er da Kim, så rot blir det nok! ;)

 

1. Hva mener jeg med kopirett?

Det jeg kaller kopiretten er de deler av opphavsretten som har med eksklusiv rett til kopiering og distribuering, og muligheten til å selge rettighetene videre. Når det gjelder resten av opphavsretten er jeg tilhenger av store deler, og ønsker en mulig forsterkning av deler som f.eks de ideelle rettighetene og deler av varemerkelovene.

2. Historisk perspektiv: Hvorfor dagens kopirettsdebatt stort sett ikke er relevant.

Debattene og argumentasjonen rundt tidlige kopirettslover, altså The Statute of Anne, Fransk opphavsrett, den Amerikanske grunnlov, og det endelige internasjonale lovverket ved Berne-konvensjonen, gikk alltid ut på det samme: Insentivene kopiretten gir må veies opp mot skaden den gjør mot ytringsfriheten. Opphavsrettsholderes interesse må ikke overskygge retten til fri kommunikasjon, retten til utdanning, eller videreutviklingen av kunst og informasjon. Victor Hugo, som var en viktig talsmann for internasjonale opphavsrettslover før Bernekonvensjonen, uttalte blant annet at i spørsmål mellom opphavsrettholderes interesse og offentlig eiendom(public domain) så MÅ opphavsrettsholdernes interesse ALLTID vike. Det viktigste er at man sikrer at verker blir offentlig eiendom. Og dette var argumentene FOR internasjonale opphavsrettslover.

I dag diskuteres opphavsrett mer enn noensinne, men for første gang i historien må man forklare hvordan kopirett og ytringsfrihet er motsettninger. I tillegg har kopiretten vokst seg så lang at det er umulig å rettferdiggjøre den ut i fra dens påståtte insentiver til skaperne. Effektivt sett går få verker inn i offentlig eiendom lenger, i alle fall ikke mens de ennå er relevante. Dette er en svært skummel utvikling, og det ser ut til å forverre seg.

3. Deling:  Kunstens unike natur.

Kunstneriske kreative uttrykk er i en særposisjon når det gjelder deling. For det første kan opptak eller avbildninger kopieres så godt som uten noe merkostnad. Dette er i dag sant for tekst, bilde, video, og lyd, men man kan se for seg at det vil bli sant for materiale som er mer komplisert å kopiere også i nærmeste framtid, når f.eks 3D-printere blir sluppet til forbrukerpris.

For det andre er kunstnerisk materiale uansett unikt til skaperen. Et originalt maleri stiger i pris dess fler kopier blir spredd av det, og kunstnerens unike ferdigheter blir mer ettertraktet. Det samme gjelder for alle kunstformer. Dess større spredning, dess mer sjanser for å skape mer verdi, og få mer inntekt. Kombinert med personlighetskulten som oppstår rundt kunstnere hos de som føler seg truffet av verkene, så gjør dette at kunstnere er i en helt unik situasjon blant alle skapende yrker.

For det tredje skjer spredningen av kunst ikke bare teknologisk, men også sosialt. Man smittes av kunst. Man kan f.eks nynne på en låt uten å noensinne ha kjøpt den eller villig lyttet på den. Og man kan gjennom sekundære kilder som reklame, parodier, anmeldelser, og referanser samle opp nok informasjon om Batman til å kunne skrive en tilfredstillende korrekt historie om ham, uten å noensinne ha lest eller sett en Batman-historie før. Dess fler som blir smittet av et verk, dess fortere sprer smitten seg, dess mer potensiel verdiøkning kan originalkunstneren utnytte.

Gjennom denne smitten utvikler kunsten seg. Med en gang man ser et bilde, hører en sang, eller leser en historie, har mange lyst til å lage seg en egen versjon. Denne versjonen er unik gjennom den nye skaperens unike ferdigheter, visjon, mangler, eller simpelthen dårlig hukommelse. For hver person som blir infisert og sprer videre sin egen versjon utvikler kunstformen seg, og originalskaperen kan igjen utnytte en potensiell verdiøkning, ikke bare for sitt eget verk, men også for derative verker.

Distributører har derimot ofte motstridende interesser. Distributører selger produkter, og trenger å kontrollere spredningen av de. For selvom verdi på originalen øker dess mer verket blir spredd, så senkes verdien av kopiene. Og distributørene vil ikke i like stor grad som skaperne kunne utnytte den verdiøkningen skaperens ferdigheter og personlighet nyter av spredningen. Derfor er det i distributører interesse å stoppe fri spredning av verker, enn om det er mot både skaperens og kunstformens egeninteresse. Noe som bringer meg til mitt neste punkt: Insentiver.

4. Kopiretten i praksis: Feil insentiver.

Kopiretten blir rettferdiggjort med at man trenger insentiver for å stimulere skapelsen av ny kunst eller ny informasjon og viten. Dette var kanskje mer sannsynlig da kopiretten ble innført, men i dag er det beviselig feil.

Det produseres mer kunst og informasjon enn noensinne, og det aller meste av det skjer utenfor opphavsretten og kopiretten. Mens man tidligere har kunnet avfeie de blaff av kreativitet som ofte har skjedd i gråsonene før opphavsretten har tatt igjen teknologiens forsprang, ser man i dag at teknologien har utløst et kreativt kaos der alle lager sine egne versjoner av all kunst som har kommet tidligere. Fra youtube remikser av video til fan-fic, fan-art, og videospill fan-remakes lages det enorme mengder materiale som ikke har noe som helst økonomisk insentiv. Faktisk skapes det ofte på tross av trusselen om rettslig straff for å bryte kopiretten. Man trenger ingen eksterne insentiver for å skape kunst eller informasjon, skapelsen er insentivet i seg selv.

De som trenger insentiver til å gjøre det rette er de som selger kunsten, enten det er forhandlere av produkter eller lisenser. Bedrifter som driver med handel av opphavsrettsbeskyttet materiale har igjen og igjen gjennom historien vist at de er vil forgripe seg mot skaperne av verkene om de har sjansen. Dette gjelder plateselskaper som kjøper sangene til ukjente artister(Som f.eks Willie Nelson sin største hit “Crazy” eller Judas Priests første to album) for slikk og ingenting, og så må låtskriverne selv betale lisens for å bruke sine egne sanger. Eller tegneserieselskapene som ikke bare nektet å gi serieskapere som Jack Kirby kreditering for det han hadde skapt, men også nektet å tilbakelevere originalkunsten hans. Eller i en mindre skala, T-skjorte-selgere på alle verdens markeder som selger ulisensierte T-skjorter uten at opphavsmennene får noe, eller de helt lovlige bruktbutikkene som ikke har noen som helst måte å kunne betale opphavsmennene.

Man trenger enkle gode lover som baserer seg rundt fri bruk, men gjør det lett for alle selskaper, store som små, å betale opphavsmennene en rettferdig del av profitten sin. Dermed kan man forhindre utnytting, enten det er fra forlag, butikker, eller individer. Og man kan legalisere og regulere alle de ulovlige markedene, gråsonenemarkedene, og de markedene som i dag lovlig ikke har noen plikt til å betale opphavsmennene.

Hvis man skal ha økonomiske insentiver for å stimulere produksjonen av kunst må disse ligge hos distributørene og belønne rettferdig behandling av opphavsmennene.

Og når man tenker over det: Kopiretten, altså retten til å selge fra seg sine egne rettigheter og muligheter for inntjening… det er ikke et godt insentiv uansett.

5. Kopiretten i verden: Den ordentlige skade.

Enn hvor mye kopiretten skader kunsten og kunstnere, så er dette faktisk den mest trivielle og ufarlige delen av kopiretten. Det handler kanksje om penger, men ikke om liv og død.

Men når det gjelder kopirett i forhold til utdanning, teknologisk utvikling, medisin og vitenskap, særlig med tanke på utviklingsland, så gjelder faktisk liv og død. Lovene som “beskytter kunstnere” brukes til å hindre økonomisk og sosialt fremskritt over hele verden. Og det er ikke bare i land langt vekke det er problematisk. Også her i Norge er det problemer med aktører innenfor distribusjon som stopper deling av medisinsk og vitenskapelig informasjon, og f.eks i USA har biblioteker merket økende angrep fra forlag som vil stoppe denne “ulovlige delingen”.

Akademikere, programmere, og vitenskapsmenn er generellt mye mer oppmerksom på å bruke åpne lisenser, og problematikken rundt kopirett. Men det er kunstnere som blir dyttet fram til frontlinjene, kanskje av den grunn at de er de som generelt vet minst om saken.

6. Kunsten på frontlinjen: Stjele, ikke dele.

Så godt som alle forlengelser og utvidelser av kopirettslovene har skjedd i kunstens navn, fremmet av distribusjonsindustriene på “vegne av kunstnere”. Det er derfor man får kampanjer som “Dele, ikke stjele“, som alle kunstnerorganisasjonene i Norge skrev under på vegne av sine medlemmer. Ikke bare argumenterer kampanjen for forsterking av lovene som ødelegger kunsten, men også argumenterer for at man skal innskrenke personvernet for å kunne rettsforfølge fildelere og blokkere internettsider som tilrettelegger for deling. Når man vet at f.eks anklager opphavsrettsbrudd er en av måtene regjeringer har prøvd å stoppe Wikileaks på, og det er mange eksempler på hvordan nyhetsmedier har blitt forsøkt stoppet i å publisere egne lekkasjer på samme grunnlag, så kan man ikke se på “Dele -ikke stjele”-kampanjen som noe annet enn et grovt angrep på både personvern og ytringsfrihet. Og dette gjøres i våres, kunstneres, navn.

Hvorfor? Strengt tatt må det være fordi det ikke er noen andre yrkesgrupper som produserer opphavsrettmateriale som ville godtatt å bli misbrukt på den måten. Og det absurde her er at som kunstner av de fleste av oss skeptiske til f.eks forlag. Man ville ikke signert en kontrakt med et forlag uten å lese den lille teksten. Men likevel sluker de fleste kunstnere løgnen om kopirett uten å noensinne sette spørsmålstegn om distributørene faktisk har vår beste interesse i tankene.

7. Konklusjon.

Kunstnere er blitt dyttet til frontlinjen av kopirettkampen, og jeg mener da det er både vår plikt og i vår interesse å ta et standpunkt for å beskytte kunsten, ytringsfriheten, og personvernet. Både fordi det er rett, og fordi vi vil tjene på det i det lange løp.

Jeg skal ikke komme med for mange spådommer om hvordan et nytt opphavsrettlovverk bør være. Det må være grunnlagt rundt fri deling, men detaljene i hvordan sitering skal registreres og profitt skal fordeles blant skaperne er for mange til at man bør argumentere for bare 1 fast løsning. Et vanlig argument mot et system basert rundt fri deling er at det vil bli for komplisert, men personlig tror jeg det er en drøy feilvurdering. Det skal veldig vanskelig gjøres å lage et mer unødvendig komplisert system enn dagens opphavsrettlovverk.

Før vi får et rettferdig lovverk synes jeg kunstnere bør finne måter de kan utgi tingene sine på under så mye frihet som mulig. Det finnes blant annet et stort antall Creative Commons-lisenser som burde være nok til å dekke de fleste behov. Et mininum bør være at alt man utgir bør kunne deles fritt privat, altså ikke-kommersielt.

Personlig tror jeg man bare kan vinne på å dele verkene sine. Dess friere dess bedre. Det er derfor jeg deler så godt som alt jeg lager under en lisens som tillater fri kommersiell bruk også. Hittil har det godt sakte, og det største problemet har vært å få folk til å finne verkene mine og bruke dem. Enn om de er helt fritt tilgjengelig.

Ikke overbevist av argumentene mine?

Vel, spør meg igjen om 5 år om hvordan det går med å tjene penger på å dele fritt.

Dett var vel dett.

For denne gang.

Kim ut.

Comments

comments

26 May, 2011

Author: DenUngeHerrHolm

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *